Når du hører ordet koraller går kanskje tankene dine mot Australias store barriererev, verdens lengste sammenhengende kroallrev. Men det er to hovedtyper koraller: kaldtvannskoraller og varmtvannskoraller. Begge typer kan danne store revstrukturer med rikt dyreliv. Kaldtvannskoraller finnes langs kystene til mer enn 40 land, men ingen andre land har så stor tetthet eller utstrekning av kaldtvannskorallrev som Norge. Vi har ca 25% av verdens kaldtvannskorallrev. Verdens lengste sammenhengende kaldtvannskorallrev er Røstrevet, som selvfølgelig ligger utenfor Røst i Nordland. Med det bakteppe at 99,99% av dyphavet ikke er utforsket så er det ikke så overraskende at man ofte oppdager nye rev etter hvert som forskingen ekspanderer ut i ukjent landskap. I disse enorme revstrukturene finner man samtidig arter som aldri har vært sett før.
Våre dypvannskoraller vokser sakte og kan bli hundrevis av år, muligens tusenvis av år. Det gjør dem svært sårbare, og det kan ta århundrer å bygge opp nye rev dersom de blir ødelagt.
Saltstraumen med sitt unike og sårbare liv var ett av de tre første marine verneområdene i Norge, Tauterryggen i Trondheimsfjorden var ett av de andre. Det ble vernet fordi man der finner det grunneste kaldtvannskorallrevet man kjenner til. Det er dannet av øyekorall (Lophelia pertusa) og ligger på 39 meters dyp. Men der som her er vernet kun et papirvern. Tauterryggens unike korallrev ødelegges av fiskeredskaper.
Korallene er viktige i økosystemet, men hvor viktige de er vet vi ikke. Egentlig så vet vi ganske lite om de store havområdene rundt oss. Likevel behandler vi denne naturen svært dårlig, uten å ha kunnskap om konsekvensene. At vi tør.
Noen koraller finnes på grunt vann her i de polare strøk, en av dem er mykkorallen dødmannshånd, Alcyonium digitatum. Saltstraumen, med sine steile undervannsvegger og sterke strømmer, skaper perfekte leveforhold for filterfødere som denne korallen da den kraftige strømmen fungerer som et uendelig transportbånd med mat. Med sine mange små polypper fanger dødmannshånd næringspartikler som kommer seilende med strømmen. Når korallen spiser, strekker polyppene seg ut og gir kolonien et loddent utseende. Er det lite mat å hente, trekker korallen polyppene inn, og da får den en makaber likheten med en død, blek hånd med utstrakte fingre.
I Saltstaumen finnes også en liten slektning av dødmannshånd, det er Alcyonium norvegicum.Den ble funnet for over 100 år siden, men har etter det holdt seg godt skjult for vitenskapen. Erling Svensen, ivrig fotograf og amatør marinbiolog, fant den på nytt på Skaug utenfor Bodø i 2010. Alcyonium norvegicumer en vanlig art i Saltstraumen. Den er så vanlig at vi forsto ikke at den var sjelden. Den liker å bo under overheng, og er derved ikke så lett å få øye på. I Artsdatabanken er det kun i Saltstraumen den er registrert.
Sjøbusk, Paramuricea placomus, er en art i ordenen hornkoraller, og den trives vanligvis på dypt vann – normalt fra 150 meters dyp og nedover. I enkelte fjorder, som i Skjerstadfjorden på «innsiden» av Saltstraumen marine verneområde, er den å finne så grunt som på 35 meters dyp.
På større dyp i Skjerstadfjorden, like utenfor grensen til det marine verneområdet finnes det korallrev med blant annet det store sjøtreet Paragorgia arborea, som kan bli opptil 6 meter høyt. Hvorfor dette området med kaldtvannskorallrev ikke ble en del av verneområdet kan man spørre seg om. Så lenge det bare er et liksomvern så har det liten betydning, men håpet er at slike viktige funn kan inkluderes i et utvidet og reelt vern.
Denne sjøbusken har nok sett bedre dager. I følge Havforskningsinstituttet ser det ut som flere av korallrevene våre er døende. Havforskningsinstituttet kan med sikkerhet si at én tredjedel av korallrevene som de undersøkte var friske og levende. Den andre to tredjedelen av revene har vært friske og levende frem til i hvert fall for 20 år siden. Etter å ha levd i tusenvis av år, hvorfor begynner de nå sånn helt plutselig å dø? Korallene i fjordene vår blir påvirket fra utslipp av næringssalter, miljøgifter og partikler som gir tilslamming. Direkte fysisk påvirkning fra fiskeredskaper har vært den største trusselen mot revene våre. På et tidspunkt vil temperaturøkning og havforsuring by på utfordringer, og havforskere jobber med å forstå dette.
Vanlig sjøfjær, Pennatula phosphorea, er en hornkorall som lever på flate områder der det er sand- eller mudderbunn. Der sjøfjær står tett, kalles det for en sjøfjærbunn. Berøres sjøfjæren, kan den begynne å lyse – derav navnet phosphorea, lysbærende. Det er polyppene som lyser. Man tror de er forbundet gjennom et nervenett, da polypper som ikke blir berørt også lyser. Som andre nesledyr inneholder sjøfjæren giftige nesleceller, og i tillegg har den utviklet en annen forsvarsmekanisme: et stoff som gjør eventuelle rovdyr bråmett. En munnfull blir nok.
Liten piperenser, Virgularia mirabilis. Den lever på bløtbunn som er det vanlige habitat i dypet. Inne i fjorden finner vi den fra 30 meters dyp og nedover til dybder vi ikke dykker, slik som 400 meters dyp. Stor piperenser, Funiculina quadrangularis, er den lengste av sjøfjærene i våre havområder. Det er også en av korallene som er å finne i verneområdet.
Gersemia fruticosaer en dypvannskorall i familien Nephtheidae, på engelsk kalles kalles den av og til «hedge carnation coral», en dårlig oversettelse kan være hekknellik-korall. Når den krøller seg sammen ligner den mer på en brokkoli. Hvorfor den av og til krøller seg sammen er vanskelig å si. I samme område finner vi dem både krøllet sammen og i full flor, og forholdene er like for alle. Dette er en nordlig art. Man finner noen i det boreale området, altså her hos oss, men den er nok vanligere i det polare området. Den kan forekomme grunt, ca 25 meters dyp, men er vanligere dypere. Den er funnet helt ned til 2340 meters dyp.
Som mange andre koralldyr produserer dødmannshånd kjemiske forbindelser som gjør den lite attraktiv som mat for de fleste predatorer, men den har likevel noen fiender. Korallsneglen, Tritonia hombergii,den største nakensneglen langs norskekysten, bryr seg ikke om disse giftstoffene og har dødmannshånd som sin favorittrett. Denne nakensneglen lagrer kjemikaliene fra dødmannshånd og bruker dem i sitt eget forsvar. Den kan skille ut et sekret fra vortene på kroppen som gir blemmer på huden om du skulle være så uheldig å ta på den.
see english below pictures
When you hear the word coral, your thoughts may go to Australia’s Great Barrier Reef, the world’s largest continuous coral reef. But here are two main types of corals: warm-water corals and cold-water corals. Both types can form large reef structures with rich animal life. Cold-water corals are found along the coasts of more than 40 countries, but no country has a greater density or extent of cold-water coral reefs than Norway. We hold about 25% of the world’s cold-water coral reefs. The longest continuous cold-water coral reef in the world is the Røst Reef, located in Nordland. Considering that 99.99% of the deep sea remains unexplored, it is not surprising that new reefs are still being discovered as research expands into unknown areas. In these vast reef structures, scientists can even encounter species that have never been seen before.
Our deep-sea corals grow slowly and can become hundreds, possibly thousands, of years old. This makes them extremely vulnerable. If they are damaged, it can take centuries for a reef to recover.
Saltstraumen, with its unique and vulnerable marine life, was one of the first three marine protected areas established in Norway. Another was Tauterryggen in the Trondheimsfjord, protected because it contains the shallowest cold-water coral reef known to date. Formed by the coral, Lophelia pertusa, it lies at a depth of just 39 meters. But as in Saltstraumen, the protection is largely only on paper. The reef at Tauterryggen is being damaged by fishing gear. Corals play important roles in the ecosystem, but we do not yet know exactly how important. In reality, we know very little about the vast ocean areas surrounding us. Yet we treat this nature poorly, without understanding the consequences. That we dare to do so is remarkable.
Not all corals are found in the deep sea in the polar regions, some are found in shallow waters. In Saltstraumen, the steep underwater walls and strong currents create ideal living conditions for the soft coral dead man’s fingers, Alcyonium digitatum. The powerful current acts as a continuous conveyor belt of food for filter feeders like this coral. Each colony consists of many small polyps that capture particles carried along by the water. When feeding, the polyps extend, giving the colony a fuzzy or tufted appearance. When food is scarce, the polyps retract, and the colony takes on an almost eerie resemblance to a pale, lifeless hand with outstretched fingers.
A close relative of dead man’s fingers is Alcyonium norvegicum. It was first described more than 100 years ago, but then remained largely hidden from science. In 2010, Erling Svensen — an enthusiastic photographer and amateur marine biologist — rediscovered it at Skaug outside Bodø. Alcyonium norvegicumis a common species in Saltstraumen. It is so common here that we did not realize it was considered rare. The species prefers to live under overhangs, which makes it easy to overlook. In the Norwegian Species Database, Saltstraumen is currently the only place where it is registered.
The sea fan, Paramuricea placomus, is a species of gorgonian coral that typically thrives in deep water, usually from about 150 meters and downward. However, in certain fjords, such as Skjerstadfjorden on the “inside” of the Saltstraumen Marine Protected Area, it can be found as shallow as 35 meters.
At greater depths in Skjerstadfjorden, just outside the boundary of the protected area, there are coral reefs that include the large gorgonian, Paragorgia arborea,which can reach heights of up to six meters. One may reasonably ask why this area of cold-water coral reefs was not included within the protected zone. As long as the protection remains largely nominal, the omission has little practical effect, but the hope is that such important habitats can be included if the protection is expanded and made effective in the future.
This sea fan has seen better days. According to the Institute of Marine Research, several of our coral reefs appear to be in decline. The Institute can state with confidence that one third of the reefs they examined are healthy and alive. The remaining two thirds were healthy and living at least up until about 20 years ago. After having survived for thousands of years, why are they now suddenly dying? Cold-water corals in our fjords are affected by inputs of nutrients, pollutants, and fine particles that cause sedimentation. Direct physical damage from fishing gear has been the greatest threat to these reefs. Over time, rising temperatures and ocean acidification will also pose challenges, and marine scientists are working to understand these processes better.
The common sea pen, Pennatula phosphorea, is a gorgonian coral that lives on flat areas with sand or mud. Where sea pens occur in high density, the habitat is referred to as a “sea pen field.” When touched, the sea pen can begin to glow – hence the species name, phosphorea, meaning “light-bearing.” It is the polyps that produce the light. It is believed that the polyps are connected through a nerve network, as polyps that are not directly touched also emit light.
Like other cnidarians, the sea pen contains stinging cells with toxins, but it has developed an additional defense mechanism: a compound that causes potential predators to feel full almost immediately. One mouthful is enough.
This is the slender sea pen, Virgularia mirabilis. It lives on soft seabed, which is the typical habitat in deeper waters. Inside the fjord it can be found from around 30 meters and down to depths we do not reach, such as 400 meters.
The tall sea pen, Funiculina quadrangularis, is the largest of the sea pens in our waters. It is also one of the coral species found within the MPA.
Gersemia fruticosais a deep-water coral in the family Nephtheidae. It is sometimes referred to as the “hedge carnation coral”. When contracted, it often resembles a broccoli-like shape. Why it sometimes contracts is unclear. In the same area, some colonies may be fully expanded while others are tightly closed, even under the same conditions. This is a northern species. It occurs in the boreal region, including along the Norwegian coast, but it is more common in Arctic waters. It can be found relatively shallow, at around 25 meters depth, but is more typical in deeper water. It has been recorded at depths down to 2,340 meters
Like many other corals, dead man’s fingers produces chemical compounds that make it an unattractive food source for most predators. It does, however, have some specialized enemies. The coral-eating sea slug Tritonia hombergii —the largest nudibranch along the Norwegian coast—is not deterred by these toxins and feeds specifically on Alcyonium digitatum. This nudibranch stores the chemical compounds from the coral and uses them in its own defense. It can release a secretion from the tubercles on its body that causes blisters on human skin if handled.
